Én viktig ting alle her i verden burde notere seg, er selvkritikk. Men det er ikke helt hva jeg vil skrive om nå, jeg vil faktisk ta opp en sak som i alle fall står meg sentralt, og som egentlig burde stå alle nært. Jeg snakker om det å prøve og forbedre seg selv som menneske. Ta selvkritikk og faktisk gjøre noe med deg selv, men også å oppdage nye ting med deg selv – uten at det kommer fra en ekstern kilde (venner etc.) – for så å gjøre noe med det selv. Jeg har i det siste funnet ut at jeg er altfor dårlig til å ta et standpunkt, jeg er for dårlig til å svare konkret “ja” eller “nei” på forespørsler i frykt for å miste følelsen av spontanitet. Ikke misforstå, om jeg sier ja eller nei til ett eller annet, står jeg så klart inne for det (i de fleste tilfeller), men det er kanskje også derfor jeg er dårlig til å faktisk være konkret. Nå har jeg for eksempel fått en forespørsel på Facebook om et Halloween-vors, og det burde da ikke være så vanskelig å svare ja eller nei. Skal jeg noe annet denne helga? Nei, tror ikke det… Har jeg lyst til å dra? Så klart! Høres kjempegøy ut. Hva er da problemet? Jeg vet ikke… Kanskje det at om jeg sier ja, vet jeg med meg selv at jeg kommer til å stå inne for det, og OM det skulle dukke opp enten

Her feks; jeg tror ikke dette var så veldig planlagt akkurat... Impulsivitet er ikke alltid kult...

• bedre/morsommere tilbud
• ting jeg har glemt

så kan jeg liksom ikke på en enkel måte bryte “ja-et”. Dette mener jeg selv er en dårlig personlig egenskap, og jeg skal fra nå av forsøke å bli bedre. Det er bare det at jeg elsker spontaniteten; om noen spør meg “halla Nanbjør, blir du med til Sverige akkurat nå?” så er det ikke noe problem for meg å si ja (om jeg er ledig). Men ting som skjer lengre frem i tiden, dukker opp som et opptatt-grått felt i min mentale timeplan, et område som er luket vekk, borte, opptatt, you name it. Jeg kan ikke endre på det, ei heller flytte på det. Det er fast, bestemt, utenfor min kontroll. Lol, aner jeg en selvdiagnostisert psykist tilstand? :p Store ting som absolutt burde planlegges – som sommerferie-ferier, vennebesøk fra utlandet, – har jeg ingen problemer med, men det er disse mindre tingene, de som er litt mindre viktig..

Poenget er at jeg må og skal skjerpe meg. Jeg skal si ja til denne Ansiktsboka-invitasjonen, og så får det bare stå til. Men si meg en ting (ja du som leser dette, det er et kommentarfelt nederst som du kan skrive i), hva er best å høre fra en du inviterer: “Kanskje jeg kommer, ikke regn med det men dukker jeg opp, dukker jeg opp” eller “nei”? (jeg velger å ikke ta med Ja, fordi det er jo det alle vil høre…). Mao, hva er best; kanskje eller nei som svar på en invitasjon?