I dag hadde jeg første time i indremedisin. Jeg tror dette faget kommer til å bli kult, fett og veldig interessant. Endelig skal vi få begynne å se på pasienter, og snakke og ta på dem. Med sistnevnte mener jeg physical examination. Det er faktisk veldig viktig å være presis og korrekt når man snakker om medisin, upresise statement kan få sjebnesvangre (?) resultat. Ta meg som et eksempel; hospiterte en dag på gynekologisk på sykehuset i tønsberg, og da en jordmor og jeg satt på møterommet og diskuterte vaginalundersøkelse på gravide kom jeg til å gjøre den feilen (som i følge legen de fleste medisinstudenter gjør – noe som reddet meg litt) ved å spørre om jeg kunne få “kjenne”. ALDRI bruk ordet “kjenne” i medisinsk terminologi. Jeg hadde så klart gode intensjoner, og hadde nok ikke brukt dette ordet i en pasientsetting, men tenk om? Det kunne blitt stygt. Så dette er en advarsel til andre studenthelsefagarbeidere, vær forsiktig med ordbruken, selv om intensjonen er god. Og ja, jeg fikk lov til å undersøke, og det var veldig interessant =) Rart å kjenne hodet til en ufødt baby, og finne ut babyens posisjon ved hjelp av det myke hodets fontaneller (søk på google…).  Go hospitering! Foresten, så dere ironien med genital undersøkelse og indremedisin? (jeg lager bevegelse med hånden min som sveiper over hodet ditt – swosh)

Doktor dyregod

Doktor dyregod

Indremedisinen handler altså om pasientkontakt, samhandlingen mellom lege og pasient. Godsakene er såklart eksaminasjonen av pasienten. Vi snakker da hjerte/lungeauskultasjon, undersøke etter forstårret lever/milt ol. I gamledager – før ultralydens tid – kunne enkelte gode leger faktisk palpere (“kjenne”, men les over hva jeg mener om bruken av dette ordet) galleblæra! Det er relativt vanskelig, da den for det meste ligger under/bak leveren :s. Jeg er en praktiker, så dette kommer til å bli bra. Jeg har også kjøpt bøker i dag som passer i legefrakklomma, noe som vitner om at jeg vil tilbringe tid på sykehuset i år. Endelig! 2 år med rene teoretiske fag er tilbakelagt, og fire fremtidige år med stud. med. Nanbjør på sykehus. “Kant weit!”.

Jeg har også tenkt på en ting. Håndtverkere (snekkere, rørleggere, gravere ol.) jobber ofte svart for å tjene ekstra penger, men er dette overførbart til legeyrket? I en profesjonell setting er nok svaret nei, men det er jo en interessant tanke. Jeg tviler sterkt på at det er igjennomførbart i praksis… Vennetjenester er vel det nærmeste man kommer. Leger tjener i utganspunktet ikke bra mtp. antall timer de legger bak seg og lengden på utdannelsen, så tanken streifer vel enhver, men faller fort til grus.

Ulemper med legeyrket

  • mange timer/uke
  • mye vekk fra venner/familie (kommer ann på retningen)
  • lang studietid
  • høyt studielån
  • ingen fordeler i samfunnet (nøytralt punkt egentlig, men ettersom jeg har vært i amerika – hvor doctor’s parking er nærmere inngangen enn handicapparkeringen! – er dette et naturlig punkt)

Fordeler

  • Fantastisk spennende (subjektivt punkt..)
  • jobbe med mennesker
  • variert arbeid – ingen dag er lik (med mindre du er fastlege?)
  • OK betalt (er dette en fordel?)
  • rik på kunnskap